12 uker

Nå er Lady blitt 12 uker gammel. Det er jo alltid spennende å følge med størrelsen til en sheltievalp, for, som kjent, så varierer størrelsen på sheltien fra de på størrelse "dverg" til de som nesten kan se ut som en liten collie. Derfor var ho mor ganske fornøyd med at Damen ble målt til 26,5 cm på 12-ukers dagen sin. Det er innenfor skjema ut i fra standard voksemønster, så da blir det spennende å følge med videre. Ideell mankehøyde hos tisper er 35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under dette målet er uønsket.

Nå har vi endelig fått oss trimmebord! Jeg averterte etter et brukt i lokalavisa, og fikk napp på et lite brukt Tholobord med galge. Jeg er superfornøyd med det, for det vises knapt at det har vært brukt, og så er det stødig og fint, og helt perfekt størrelse for oss. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bruke galgen, så jeg skal se om jeg får den solgt, men hvis jeg ser at galgen kan være kjekk å ha, så skal jeg beholde den likevel. Får prøve det på de to voksne hundene, men de er vant til å bli børstet og stelt uten å være fastbundet på noen måte, så det spørs hvordan det går. Jeg er ikke noe særlig for å binde fast hundene heller... så det blir vel til at jeg selger galgen, tenker jeg.

Vi har iallefall begynt sånn smått å trene på bordet. Klikkeren er blitt en kjent lyd for henne, og hun vet at godbiten kommer etterpå, så det var bare ett eneste klikk, så hadde jeg hennes fulle oppmerksomhet på bordet! Dette lover godt! Jeg sørger for at hun har utstillingsbåndet på når vi trener, slik at hun blir vant til det helt fra starten. Men obs: vi har ikke trent lange økter, 3-4 klikk, og så ferdig, og avslutte mens vi begge har det gøy! Det er kjempeviktig at hun får gode erfaringer oppe på bordet! Ingen korreksjoner, ikke noe "nei" eller sure miner fra mor, alt skal være frivillig og gøy! Derfor må vi heller ikke holde på for lenge - hun er jo bare 12 uker!

Forledendag var vi forresten en tur i en barnehage og hilste på barna som lekte utenfor. Det er viktig at hun får tiltro til barn helt fra starten, så jeg legger vekt på at hun får hilse på alle de barna vi treffer når vi er ute. Utenfor barnehageområdet er det en lekeplass med et lekestativ. I det stativet er det et rør som barna kan krype gjennom. Dette røret fikk hun stifte bekjentskap med, og jammen forsøkte hun ikke å gå inn i det også! Det lover godt for framtidig agilitytrening :-)

Ny bytur

I dag har vi vært en tur i byen igjen. Vi drog sammen med kullsøster "Konny" og "gammelmor", Kathrin, oppdretteren til Lady. Vi var innom dyrebutikken igjen, og der fikk vi hilse på både rotter, kaniner, fugler og ja, jeg vet ikke helt hva slags dyresorter det var i alle burene. Det var litt skummelt til å begynne med, men samtidig var de to valpene nysgjerrige, og ville bort og snuse på det som rørte på seg der inne :-). Deretter gikk turen til Glasshuset, og her var det mange som ville hilse på, både barn og voksne! Begge hundene var fortrolig med alle de fremmende som ville klappe og stryke, så det var rent morsomt å se på - de små halene gikk som propeller hele tiden :-)! Etterpå var det kaffe på torget. Det smakte godt i solveggen, mens hundene nysgjerrig undersøkte de fremmende luktene i sneen.

I går hadde vi oss en tur på treningsbanen til Salten Brukshundklubb. Det var ikke mange hunder der, men Lady fikk hilse på en stor tervuren hanne på 7 år, en labradorgutt på 1 år, en flat-valp på 5 mnd og en lagottovalp på 5 mnd. Alle møtene gikk fint for seg, og Lady bare logret og logret hele tiden, var ikke engstelig i det hele tatt. Så det er riktig så morsomt å ha valp når det går så bra! Jeg er vant til én stk stresset hannhund som bjeffer på alt som har fler enn to ben, og én stk redd hannhund som står med halen mellom bena så snart det blir fler enn to fremmende mennesker til stede. Så da er det godt å se at denne lille frøkna kan se ut til å bli deres motstykke. Mye er jo opp til oss, da...

Mer miljøtrening

Nå har miljøtreningen begynt for alvor. Hun har vært ute og gått i bånd, noe som forøvrig gikk over all forventning! Hun setter seg ned og klør seg rett som det er, men det er vel bare til hun blir vant til halsbåndet. Ellers så forsøkte hun å protestere da hun kjente at hun ikke kom noen vei da båndet stoppet henne, men hun lærte fort at det bare var å gå i motsatt retning, så kom hun videre likevel :-) Nå går hun som hun aldri har gjort annet! Desverre tråkket hun over foten sin forledendag, så vi må ta det med ro i noen dager, men jeg håper og tror at det ikke får noen store innvirkninger på båndtreningen. Hun halter ikke lenger nå, så det har gått fort framover.

Vi har vært ute og hilst på hunder og på mennesker, og hun er såå glad når hun treffer både folk og dyr! Den lille halen går som en propell når noen vil hilse på henne. Selv de store hundene blir hun glad for å få snuse på! Hun er iallefall ikke redd, og jeg håper at vi klarer å gi henne mange gode erfaringer med både folk og dyr innen hun kommer i den alderen at "ting" begynner å bli skremmende for henne!

I påska var vi på tur i Misvær. Ungdommene skulle oppholde seg i alpinanlegget, og mor skulle bare kose seg i lag med de ovenfor nevnte, samt at litt av baktanken også var å miljøtrene Lady. Vi overnattet på Vestvatn villmarksenter, i finsk kåte, på reinskinn, og vi laget mat over bålet inne i kåta. Lille Lady fant seg fort til rette blant soverposer og reinskin, fremmende hunder og masse folk! Ute i bakken var det litt kaldt, men godt inntullet i reinskinn sovnet hun faktisk mens vi ventet på ungdommene, som koste seg på snowboard i finværet!

Treningen har begynt

Etter ei uke i nye omgivelser ser det ut som Lady føler seg trygg. Hun er nå ti uker, og det er på tide at hun får bli kjent med verden utenfor husets fire vegger. På lørdag tok vi buss til byen for første gang. Der var vi innom dyrebutikken og kjøpte diverse ustyr, blant annet halsbånd, leiebånd og langline. Vi skal ikke trene så hardt til å begynne med, men hun må smått begynne å venne seg til å gå i bånd, samt at vi etter hvert må trene på innkalling. Da kommer langlina godt med. Vi var en snartur innom Glasshuset og hilste på både folk og fe, før vi tok bussen hjem igjen. Hun virket ikke redd i løpet av turen, bare nysgjerrig.

En del av forberedelsene til å bli oppdretter har vært å innhente kunnskap om hundetrening. I de årene jeg har hatt hund, har jeg lest veldig mye litteratur, og jeg har tatt i mot en mengde råd i fra hundeeiere. Som sikkert alle ferske hundeeiere har erfart, så finnes det omtrent like mange råd om hundetrening som det finnes hundeeiere. Alle har en mening om hvordan en skal trene hund, og alle påstår at det de mener er det riktige. Etter å ha blitt temmelig forvirret av motstridende råd fra forskjellige forståsegpåere, etter å ha lest en del bøker og etter å ha tilegnet meg noe erfaring selv, så har jeg kommet fram til at jeg vil legge meg på en linje i hundetreningen som passer for meg og mitt lynne. Jeg har kommet fram til at jeg ønsker å trene hundene mine med ros, ikke med ris. Jeg er overbevist om at en oppnår størst effekt med det en kaller positiv trening, og en god bieffekt av det er at en også får glade og trygge hunder. Som et resultat av den overbevisningen meldte jeg meg på Canis´ ett-årige klikkertrenerskole, som jeg gjennomførtee i 2007. Det vil si, jeg er ikke helt ferdig. Jeg har bestått eksamen, men grunnferdighetene er ikke bestått enda. (Du kan lese om klikkertrening og grunnferdigheter via menyen til høyre). Dermed må jeg filme grunnferdighetene, og sende inn til instruktøren vår. Det er litt tungvint, så jeg er spent på om jeg klarer det, spesielt siden vi nå har fått valpen, men jeg skal iallefall prøve, så får vi se. Målet er jo å gå klikkerinstruktørskolen også, og ett av kravene for å komme inn der er å ha bestått klikkertrenerutdanningen...

Så Lady vil bli klikkertrent helt fra begynnelsen. Det første som må gjøres er å betinge inn klikkerlyden. Hun må altså lære seg at lyden betyr at hun får en eller annen form for belønning. Jeg har ikke begynt å trene på noen spesifikk grunnferdighet enda, det er vel litt for tidlig enda, men jeg klikker litt i hytt og pine, og så får hun godbit etterpå. Det var jammen ikke mange klikkene som skulle til før hun skjønte at hun kunne komme bort og får godbiten! Ute i hundegården klikker jeg nå når hun tar kontakt med meg, og det gjør hun stadig vekk nå, så dette lover godt, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

For interesserte, så anbefaler jeg varmt disse bøkene:















Alle bøkene kan kjøpes på http://www.canis.no

Lady er kommet hjem til oss!

Endelig har vi fått den nye valpen i hus! Det ble Gulli - og hun skal hete Lady :-). Hvorfor vi valgte akkurat henne? Tja, si det? Det er vel en kombinasjon av flere ting; hun er øyelyst fri, det ser ut som hun kan få en fin farge, hun har et godt gemytt (men det hadde Vilja også) og forhåpentligvis holder hun seg innenfor standarden med tanke på størrelsen. Vilja er ganske liten, og kan komme til å bli ei litt for lita tispe, så det var vel det som ble den avgjørende faktoren. Jeg var veldig i tvil helt til siste sekund, men i samarbeid med oppdretteren kom vi fram til at Gulli - eller Lady, som hun nå heter - ble den mest riktige med tanke på at hun forhåpentligvis skal bli stamtispen i oppdrettet vårt.

Hun har nå vært hos oss i 8 dager, og det går over all forventning! Hun har fra dag én gått rett på avisen når hun skal tisse og bæsje. I tillegg gjør hun fra seg ute, når vi bare rekker å få henne dit i tide. Og hun sover hele natta, i buret sitt. Vel, et par ganger har hun våknet i firetiden, men da har jeg tatt henne ut, så har hun tisset, og så er det rett inn i buret sitt igjen og sove videre. Da sover hun gjerne til kl 08, og det er jo et akseptablet tidspunkt å stå opp på :-).

Til å begynne med var de to andre hundne våre ganske skeptisk til det nye vesenet som var kommet inn i huset vårt. De skvatt unna når hun ville leke med dem, og sa tydelig i fra når hun ble for voldsom. Det har vært veldig interessant å studere kommunikasjonen i mellom hundne - beskjedene fra de voksne til valpen fungerer aldeles utmerket! Hun trekker seg unna, eller kaster seg på ryggen, når de sier i fra, og så er det påan igjen etterpå. Innimellom har det blitt litt vel voldsomt, så jeg har måttet roe dyrene ned. Da har hun gjerne sovnet på teppet sitt, som forøvrig er blitt hennes faste plass. Dit går hun og legger seg når hun blir trøtt, og der ligger hun til hun våkner av seg selv, selv om det bråker rundt henne. Akkurat det er helt fantastisk! Det har jeg ikke vært vant til med de andre hundne - de har våknet av den minste lyd i huset, noe som har vært ganske slitsomt til tider.

Så sammenlignet med valpetiden til guttene våre, så er denne tøtta helt fantastisk å ha i hus! Nå er det bare å nyte valpetiden for fullt, for tiden går jo så utrolig fort. Jeg har ordnet meg fri fra jobb med avspasering og ferie, og kombinert med påskeferien, så skal jeg være hjemme med valpen i litt over tre uker. I løpet av den tiden skal hun nok få lære å være alene med de voksne hundnene. Vi har allerede begynt den treningen, og det ser ut som det går aldeles utmerket. De får hele entréen for seg selv. Der har de allerede tilbrakt en del tid alene, mens jeg har observert dem gjennom vinduet i kjøkkendøra, og det går så fint, så. Hun legger seg som regel ned på teppet sitt og gnager på beinet sitt, eller noen av de andre lekene, mens de andre to legger seg ned og sover.

Nå, etter åtte dager, har hun og de to voksne funnet tonen med hverandre. Enda hender det at hun blir litt for voldsom, og at de må sette henne på plass, men det går bedre og bedre. Ute i hundegården leker de så fint at det er en fryd for øyet og se på. Så dette kommer til å gå bra, det er jeg helt sikker på!

Valper på besøk

Nå har vi jammen hatt besøk av de to søte, små - Vilja og Gulli! På søndag i forrige uke hentet jeg dem hos Kathrin. Da var de 7 uker og 2 dager gamle. Alle i huset var ganske spent på hvordan de oppførte seg da de kom på en helt fremmed plass, og ikke minst var det spennende å se hvordan de to guttene vi har fra før taklet disse smårollingene. Det var ikke første gangen "gammelguttan" fikk hilse på valpene - de har vært med til Kathrin og hilst på hele gjengen der borte - ni valper og tre voksne tisper. De var ikke så høy i hatten, guttene, altså. Spesielt Leo var noe skeptisk, holdt seg mest bak ryggen til mor, han. Ricoh var mer nysgjerrig, men ganske stresset, han også - han siklet så det boblet fra munnen hans! Men valpene tok det helt fint å komme til oss. De er vant til å hilse på fremmede hunder, av forskjellige raser. Så valpene har fått en god start med sosialisering, iallefall! Gulli var den som var mest frampå og nysgjerrig. Vilja trengte litt mer tid - til å begynne med satt hun bare på dørstokken og skalv, men så kom hun seg etter hvert. Og så sovnet dem - og sov mesteparten av tiden fram til jeg kjørte dem tilbake. Det var veldig flott å få se valpene hjemme hos oss, hvordan de taklet å komme til et helt fremmed miljø, og hvordan de oppførte seg overfor våre voksne hunder. Jeg setter utrolig stor pris på at jeg fikk denne muligheten - tusen takk til Kathrin for ditt storsinn! Stoor klem til deg fra meg!

Valpene 6 uker

Det er morsomt å studere utviklingen på valpene fra uke til uke! Det skjer så utrolig mye bare på ei lita uke. De er nå blitt seks uker gammel, og noen skikkelige sjarmtroll - og ordentlig rampete :-). Det er virkelig underholdning å studere de søte, små nøstene i leken. De hopper og spretter, og "angriper" hverandre, og lager masse artige lyder, mens de pitte små halene går som små propeller. Og så er de så tillitsfull! Om det kommer en vilt fremmed person innenfor valpegjerdet, så pyttsann; det må undersøkes, og smakes på! Og koses med :). De vokser opp i stua til en familie på to voksne og fire ungdommer, pluss at det stadig vekk er unger - og voksne - fra nabolaget, og andre steder, innom, som vil se på valpene. Så disse små krapylene blir iallefall vant til folk :-)!

Det er ennå tidlig å si hvilken av jentene som skal bli vår. Det ser ut som de to aktuelle tispene utvikler seg fint, og kan bli gode eksemplarer for rasen, begge to. Det kan hende at det avgjørende blir øyelysingen, og eventuelt lynne og temperament. Vi har satt som kriterie at vår valp skal være fri på øynene, altså ikke ha noen begynnende øyesykdom, og så vil vi jo ha en hund som tåler litt stress - men der har vi jo selv en stor og viktig rolle når hunden kommer til oss.

Den kritiske perioden for sosialisering er fra ca. 4 ukers alder til 16 uker. Den må få møte andre hunder, andre mennesker og alle typer påvirkning som den kan oppleve senere i livet. Den må utsettes for lett stress for bli i stand til å tåle verden når den blir eldre. Å sørge for at dette skjer er vårt store ansvar som hundeeiere! Men det må ikke slutte ved 16 ukers alder - selv om valpen er mest mottakelig for sosialisering i denne alderen, så betyr det ikke at det slutter der; sosialisering er en prosess som aldri tar slutt (ref: "Dominans og lederskap - fakta eller overtro?" av Barry Eaton).

Gulli:

Vilja:

Valpene vokser!

Ja, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Valpene blir hele seks uker om to dager! Tiden går så utrolig fort, nå er det ikke lenge til vi har en liten valp i huset igjen! Og jeg som tenkte at "det skal jammen bli lenge til neste gang" da Leo var liten. Han var så utrolig sen med å bli renslig, og han satte virkelig tålmodigheten min på prøve - og jeg er kjent for å være en tålmodig sjel! Men nå er det tre og et halvt år siden vi fikk han, og valpetiden hans er "glemt" :-). Så det skal bli spennende med ny valp igjen, for første gang ei tispe. Så nå blir det atter en ny hund og en ny personlighet i huset - jeg gleder meg!

Det er ennå ikke bestemt hvilken valp som skal bli vår, men jeg har peilet meg inn på Keylas valper, og av de tre tispevalpene i hennes kull er det bare to som er aktuell. Den ene er triocolour (svart, brun og hvit), og det er ikke aktuelt for oss nå. Vi ønsker å holde oss til sobel (brun og hvit) fordi det er den letteste fargen å avle på, og jeg som nybegynner innenfor avl trenger å starte med det letteste. Da er det bare to igjen, det er "Vilja" og "Gulli". Navnene ble gitt med det samme de ble født. "Vilja" fordi hun virket veldig målbevisst og viljesterk der hun satte kursen rett mot matfatet med det samme hun var kommet ut. "Gulli" fordi pelsen hennes skinte som gull. Det blir nok et vanskelig valg, fordi de er utrolig søte, begge to. De skal øyelyses i neste uke, så det blir jo veldig spennende. Det er bare å krysse fingrene for at det er frisk på øynene!


Her ser du sjarmtrollene:

Gulli, 5 uker



Vilja, 5 uker

Det går framover

For ordens skyld får jeg opplyse om at denne bloggen i hovedsak blir ført i pennen av Elin. Frank-Eilert er egentlig ikke så overveldet over dette hundelivet, iallefall ikke sånn at han skriver blogg om det...

Nå er Keylas valper blitt fjorten dager, og Arjas er ei uke gamle! Pluss to dager. De er jo født på en fredag, og i dag er det søndag. Valpene til Keyla har nå fått øyne, og er jo sååå søte - men bare vent til om 1-2 uker - DA er de søte, da!

Det blir veldig spennende å følge med utviklingen av valpene. Jeg har litt følelser for dene ene av dem, men inntil videre er det hemmelig hvem det er.... ;-) I Keyla sitt kull er det to tisper som er aktuell, Vilja og Gulli (ja, de fikk navn med det samme de var født). Vilja var førstefødt, og ei viljesterk lita tøtte. Hun pep og skrek, og visste nøyaktig hva hun ville, der hun kravlet seg inn mot mammaens varme kropp og mat! Derav navnet. Gulli kom som nummer fire. Gylden i pelsen helt fra starten. Hun var nesten som en liten gullbarre, der hun lå - så, da måtte hun jo selvfølgelig hete Gulli. Klart det :-)! Så får vi se hvilket navn de nye eierne gir dem, da. Dersom én av dem havner hos oss, så kommer den valpen til å beholde navnet sitt. Jeg er jo så involvert i de valpene nå, at det blir merkelig å skifte navn.

I Arja sitt kull er det også to tisper. De har ikke fått noe ordentlig navn enda, selv om Kathrin har sin benevnelse på dem for å skille dem fra hverandre. De er litt større en Keyla sine valper, alderen tatt i betraktning, men det trenger ikke å ha noe å si for den endelige størrelsen, har jeg forstått. Så det blir spennende å se hvordan de blir! Vi skal forresten innover å besøke dem nå i ettermiddag. Det blir første gang Frank-Eilert ser dem. Må innrømme at jeg er litt spent på hva han synes :-).

Enda flere valper!

Så var det Arja sin tur å bli mamma, også hun tilhørende på kennel Kathimer. Nøyaktig ei uke etter at hennes mamma fikk sitt tredje kull, altså 10.1.08, nedkom Arja, som er fra Keylas første kull, med fire søte små; to gutter og to jenter. Hun fødte de tre første tidlig på morgene, så jeg rakk bare å få være med på at den siste kom til verden. Stakkars, Arja, hun var så sliten! Det gikk to timer og tre kvarter mellom de to siste, så hun strevde lenge og vel, og var så sliten, så sliten på slutten. Hun var kjempeflink, førstefødende som hun var! Så nå er det altså 9 små nøster på kennelen. Av dem har vi fem jenter å velge mellom. Det vil si, den ene av dem er tricolor (svart, hvit og brun), og vi har bestemt oss for å ha sobel (brun og hvit), så da er det "bare" fire igjen. Ingen ting er bestemt enda. Kathrin skal jo beholde ei tispe selv, og hun har jo selvfølgelig førstevalget. Så vi får se. Vi har bestemt oss for at vi ikke kjøper valp bare for å kjøpe; vi må se at det blir rett for oss. Det blir iallefall veldig spennende å følge med utviklingen.

Keylas valper:

Arjas valper:

Keylas valper 1 uke gamle

Ny valp født!

Endelig! Fem små valper er født - og én av dem skal bli vår! De to guttene våre skal få ei lita søster! Den 4.1.08 kom 3 små jenter og to gutter til verden på kennel Kathimer, hos Kathrin og Knut Inge Johansen: http://kathimer.net/ Hvem av jentene som blir vår er ikke bestemt ennå - det får vi se på etter hvert som de vokser til.

Vi er Elin og Frank-Eilert Hansen, og ungdommen Aina og Jørgen Edvinsen. Aina går nå på folkehøgskole i Surnadal, mens Jørgen strever seg videre på 2. året ved Bodø videregeående skole.

Elin fikk sin første sheltie da hun var 7 år gammel. Zenta kom fra en kennel i Stavanger. Hun var altfor stor, hadde ståører og aristokratnese, men hun var verden herligste hund, selvfølgelig! Siden har det vært flere hunder i Elins eie. Ei pointertispe og to siberian huskies, før den første sheltiegutten, North Sheltie´s Son O´Nick, "Ricoh", kom i hus i desember 2000. Fire år senere fikk han selskap av Rajos Leo the King, "Leo". Og, vel 7 år etter vår første felles sheltie er altså jenta på tur! Vi gleder oss veldig masse!

Takk til Kathrin for alt du har gitt meg ved å få være med på de to siste fødslene til Keyla! Jeg føler meg utrolig heldig og priviligert, som får anledning til å lære så mye før jeg selv skal sette i gang!